Heiner Goebbels ”Liberté d’action”

Den tyske komponisten Heiner Goebbels (f. 1952) er sentral ved årets Musikfest. I begynnelsen av
sin musikkdramatiske karriere ble han intervjuet i et amerikansk tidsskrift og fikk spørsmål om
hvorfor han ikke rett og slett skriver en opera, når han nå engang vil arbeide med både teater og
musikk. Foruten de forutsigbare svarene – at den samtidige operaens struktur knapt er blitt endret
siden storhetstiden på 1800-tallet, selv om historiene og klangene til en viss grad er nye – avsluttet
han intervjuet med å stille noen motspørsmål, som i all sin enkelhet og humor er verdt å tenke over:
«Why are they waving their hands so strangely? Why do the singers move so badly? What is the
role of the orchestra being reduced to? Why should people sing?»
Goebbels nyeste verk, Liberté d’action – en hommage til den franske poeten og maleren Henri
Michaux (1899-1984) – ble fremført under festivalen. I dette verket har Goebbels nettopp tatt sine
egne kritiske betraktninger om opera til følge. Her beveger protagonisten seg – for anledningen
gestaltet av den sveitsiske skuespilleren David Bennent – overbevisende rastløst mellom sitt
skrivbord, som står midt på scenen mot den bakre veggen og minner om et gammeldags
radiostudio, og de to pianistene fra Ensemble Modern på hver sin ytterkant. Pianoenes
klangstemmer er minst like sentrale som skuespillerens tekst, som han heller aldri verken synger
eller vifter underlig med hendene til. Det triangelformede scenebildet med et bord bakerst og to
flygler i forkant blir i sin enkle oppbygging et vakkert og innbydende rom, ettersom både
lyssettingen og objektene blir skulpturelle sceniske elementer med bærende funksjoner, slik som i
Goebbels’ øvrige verker.
Kort om Michaux, som verket handler om: Han er fra fin familie, publiserer noen tekster i
tyveårene, tviler og gir opp, skal finne seg selv, drar til sjøs, reiser flere runder rundt jorden, tviler
igjen og kommer tilbake, eksperimenter med ordenes og bildenes grenser – ikke sjelden i retning av
det surrealistiske og ofte under påvirkning av meskalin og LSD – tviler enda mer, og så videre. Man
kunne dermed tenke seg at den sceniske ideen tok utgangspunkt i Michauxs tvil omkring sin egen
selvrealisering og kunstens (manglende) kommuniserbarhet, og at han oppga reisevirksomheten.
Kanskje dette burde kommet til uttrykk i koreografiske parametere som bevegelse og handling, både
i detalj og i storform? Om hans ord og bilder faller fra hverandre, burde da ikke disse transformeres
til andre akustiske og visuelle uttrykk, når det skal fremstilles på scenen?
Men den gang ei. I stedet farer den lille mannen rundt som en villmann – opp og ned over
stolradene. Han grupperer og omgrupperer gjenstander og musikere i koreograferte mønstre, som
for å fylle hele spilleflaten med noe, drar rundt på flyglenes mobile plattformer, snakker og snakker
og trakterer ulike båndspillere med forhåndsinnspilte stemmer. Og for en tekstmasse! Alle disse
ordene som Goebbels vil ha med. Ikke stavelser transformert til lyd, som et lydlig bilde på
Michauxs opplevelse av ordenes oppløsning, men «vanlige» ord. Dels på fransk, uten tekstmaskin
eller oversettelse i programmet. Dels på tysk, hvilket også krever sitt spørsmålstegn siden språket
bobler ut av en franskmann. Og ikke sjelden i gjentatte forsøk på å overdøve de to
mikrofonforsterkede, perkussivt trakterte flygelkroppene. Resultatet blir at jeg i lange perioder ikke
begriper hva mannen der fremme snakker om, hvilket er frustrerende, ikke minst fordi det fremstår
som så viktig. Selv om musikken delvis er interessant og både går med og mot teksten, bærer ikke
disse tynne og noe ustadige konseptbeina en nesten halvannen times forestilling.

Bli först med att kommentera

Lämna ett svar

Din e-postadress kommer inte att publiceras.


*