Trondheim Voices ”Abgesang des Posthauses”

”Abgesang des Posthauses”; et helnorsk innslag under årets Berlin Art Week, ble presentert som en
siste hendelse i et nedlagt og rivningstruet posthus. Men dialogen mellom Trondheim Voices og
Goro Tronsmos installasjon – med publikum og bygget som medspillere– halter merkbart og
stopper opp ved en vakker, men uforløst tanke.

Veien inn i lydkunsten handler for mange kunstnere om å innta og undersøke det offentlige rommet.
Med lyd, og på et generelt plan. Når disse kunstnere utforsker de akustiske og spatiale betingelsene
i mer spesifikke rom, ofte «white cubes» eller forlatte fabrikklokaler, ønsker mange også at stedets
iboende klang utgjør en naturlig resonansbunn. I skapelsen av slike akustiske iscenesettelser oppstår
en del problemstillinger: Hva betyr, og hva er verdien av, stedets egne lyder? Kan det oppstå en
dialog mellom lydverket og lyden av menneskelig bevegelse i rommet? Går det an å forsterke eller
skape en konsentrasjon i stedets særegne lyder, og skjære bort det irrelevante for å slik finne frem til
en presisjon i materialet?

Med disse resonnementer i hodet bega jeg meg til det gamle posthuset i bydelen Schöneberg i
Berlin, for å se og høre det kunstneriske møtet mellom Trondheim Voices og Goro Tronsmo – et
nitti minutter langt og sent kveldsmøte, mellom lydkunsten og en arkitektonisk installasjon,
iscenesatt i en industrigarasje med hjelp av tremoduler i ulike størrelser langs den ene langsiden;
ulike versjoner av prototypiske møbelmoduler iboende en forvrengt logikk som stiller spørsmål ved
forholdet artefakt og funksjonalitet. Langs den motsatte siden av rommet er det stilt opp et antall
høyttalere og et stort bord med elektronikk og lydtekniker. Med en gratisøl i hånden inviteres
besøkeren til å innta dette rommet og ”explore a durational dialogue between voice and sculpture,
electronics and architectural structure”, noe majoriteten dog oversatte til å sette seg eller legge seg
ned på en trerampe med flasken ved sin side.

Musikken
Med en slags effektpedal rundt midjen inntar så de fem kvinnelige sangerne rommet gjennom å
gjøre akkurat det som publikum ikke riktig våger å gjøre; bevege seg rundt og på tremodulene.
Først etter at utøverne mot slutten de facto setter eller legger seg ned blant publikum hvor
programtekstens uttrykte forhåpning om en utvisking av grensene mellom utøver og publikum antar
en slags form. Frem til dette punktet ser vi på hvordan kvintetten vandrer frem og tilbake gjennom
rommet, opp og ned rampene, sitter, ligger osv. mens de improviserer seg frem til en lydlig enhet
som mest består av ordløse, lange toner i et temmelig friksjonsløst modus, akkompagnert av en
egenprodusert, effektpedalstyrt lydteppe som droner ut av de seks, store høyttalerne.
Visst er de dyktige; såvel i sine stemmer som hvordan de diskret kontrollerer sin individuelle klang
via effektboksen på magen. Ikke minst mot slutten kommer det frem interessante musikalske
øyeblikk i deres improvisasjon; dels på grunn av at de våger å holde igjen på effektene og volumet
ut i rommet slik at en skjørhet kan tre frem, dels ettersom improvisasjonen (som de fleste utøvere
kjenner til) behøver tid for å nå forbi konvensjonene og frem til den kjerne i materialet som jeg
nevner i min innledning. I disse små, avsluttende miniatyrer av musikalsk transparens klinger det
både mykt og knivskarpt på samme tid. De mikroskopiske forandringene i klangfargene vandrer
sømløst mellom stemmene. Sangerne får frem en felles klarhet og frihet i strukturen som trosser alle
metatunge improvisasjonsforklaringer.

Rommet
Denne positive erfaringen til tross, mine innvendinger veier dessverre tyngre etter avsluttet
forestilling. Én av dem er savnet av – alternativt redselen for- stillhet og pauser. Fravær av lyd kan
som kjent være minst like vesentlig som en tetthet i lydkildene. Ikke minst for å kunne høre
rommets egne lyder; såvel det faktiske rommets naturlige klang som våre indre rom, i våre
resonnerende kropper. Nå påstår i og for seg programteksten at Tronsmo ”forces us to be present in
our analogue bodies”, og da kan man jo som besøkere undre seg over både hva slags nærvær hun
tvinger oss til, og om våre besøkskropper er analoge som motsats til utøvernes hyperdigitale
varianter? Resonnementet kjennes noe uklart ut fra sammenhengen når det eneste som faktisk
resonnerer i min kropp er tremodulen under meg som vibrerer av den iherdige bordunene som
strømmer ut fra høyttalerne, altfor lenge og litt for sterkt.

Japanerne har et begrep – Ma – som forsøker å beskrive rommets egenverdi, dets egentlige vesen.
Her er rom tenkt som mulighetsrom, der rommets kjerne er dets iboende, potensielle hendelser. Et
rom å gå seg vill i, der en kan komme i kontakt med sine egne forutinntatte holdninger, vurderinger
og perspektiver. En romslighet som kan muliggjøre en kontakt med egen forestillingsverden. I
denne østlige labyrinttilværelse hyller en prinsipper som det tilfeldige og det asymmetriske, det
forvrengte og det forgjengelige, ettersom det motsatte, og i våre vestlige øyne perfekte, oppleves
som dødt og uten potensiale for utvikling.

Forhåpningen fra de ansvarliges side om at utøver og betraktere – via interaksjon med arkitektur og
klangene – skulle åpne opp for å se seg selv i et perspektiv innenifra; at vi skulle kunne bli en del av
en større tilværelse, hvor rommet skulle kunne oppleves som en fysisk erfaring, er en tenkbar
gjetning, uten å ha altfor stort innsyn i Tronsmos univers. At denne forhåpningen ikke ble realisert
fullt ut, ble tydelig. I tillegg tråkket to fotografer kontinuerlig og hørbart omkring for å dokumentere
såvel publikum som utøvere, hvilket etterhvert utviklet seg til et forstyrrende element, ikke minst
med tanken på at en eventuell beslutning hadde blitt tatt fra de ansvarlige om at dokumentasjon av
hendelsen til fremtidige søknader er viktigere enn den faktiske opplevelsen. Der og da forble
antageligvis de fleste i et typisk, vestlig utenfraperspektiv. Det endte opp som en visuell abstraksjon.

Skjønnhetens slagside
Et gjennomgående problem i den overbyggende, musikalske strukturen er den vakre sangen. Eller
bristen på friksjon om man vil. Store deler av musikkens ofte statiske strukturer er oppbygd
omkring en estetikk som kan lede tankene til Enyas synthunivers eller alvers eteriske uttrykk. Her
finnes ikke mye som forstyrrer, forvrenger eller avviker. Det finnes lite av stigning og
energiutvikling og få forandringer i intensitet eller gestikk. Et av de få dissonante innslaget som
forekom, var halvtoneintervallet. Men også disse befinner seg innenfor trygge, harmoniske
modulasjoner, og har ofte funksjonen som myke overganger mellom improvisasjonsbolkene.
Det kanskje største spørsmålstegnet er det faktiske fundamentet – de kunstneriske motivasjonene og
den presenterte iscenesettelsen – for møtet mellom stemmene / kroppene og skulpturen / rommet. At
de involverte er seriøse kunstnere som tar sine respektive uttrykk på aller største alvor, råder det
ingen tvil om. Men det er jo samtidig ingen garanti for at et grenseoverskridende samarbeid skal
bære frukter. Forutsetningen for en givende, tverrkunstnerisk kontekst er i tillegg til et nøye
gjennomarbeidet konsept, møter og repetisjoner, diskusjoner og refleksjoner. Når det da viser seg at
ensemblet har ankommet med fly på selve premieredagen, for å improvisere i et rom de verken har
erfaringer fra eller et forhold til, og i tillegg blander inn gammelt improvisasjonsmateriale, da
skriver spørsmålene seg selv: Hva ville de egentlig oppnå? Er prosjektet viktig og i så fall, for
hvem? Kun for de involverte? Og hva tar vi besøkere med oss derfra? At man ikke kan improvisere
vokalt omkring en iscenesatt skulptur i et forlatt betongrom? Eller at man faktisk kan det om man
har en idé om hvorfor og at man da kollektivt arbeider frem tenkbare scenarioer hva betreffer
iscensettelsen? Eller var kanskje selve konseptet at sangerne skulle ha et akutt møte med rommet og
skulpturene og improvisere fritt utfra dette?

Men likevel. Kunstens oppgave må kanskje ikke alltid handle om å utforske livets forestillinger?
Det er ikke alle som opplever vår verden og sosiale sammenheng som uholdbar og derfor vil at
kunsten skal forandre den. Det finnes kanskje de som anser det motsatte, det vil si at kunsten er
uholdbar og derfor vil at vår sosiale situasjon skal forandre den? Vi skal kanskje ikke ha for store
krav til en dialog mellom sang og skulptur? Vi kan jo fortsette med å uttrykke våre forhåpninger om
mindre tydelige grenser mellom uttrykkene; mellom det ytre og det indre, mellom virkelighet og
drøm, men vi kan kanskje ennå ikke ta i bruk de store ordene når det kommer til kunstneriske
kryssbefruktninger? Men samtidig. ”If it’s not there for a reason it has to go”. Slik står det skrevet i
programteksten til ”Posthusets avskjedssang”, og jeg kan ikke annet enn å være enig.